Jeg er en jente det er lett å kjøpe julegaver til, for jeg har alltid to faste ønsker: bøker og tv-serier (sistnevnte er lov når man har seks års mediestudier bak seg). Men selvfølgelig rangerer bøkene øverst. I årets ønskeliste la jeg til at det gjerne måtte være krimbøker, for det er noe med den mørke tiden av året som gjør at det er ekstra spennende å begi seg utpå en mordetterforskning. Årets bokfangst var blant annet Bjørn Olav Nordahls Skyggeland, som jeg nettopp har begynt på. Den virker lovende!

Jeg liker altså godt å lese krim, men jeg simpelthen elsker å lese Agatha Christie. Jeg har en svært gammel og gulnet versjon av Ti små negerunger, som ifølge stempelet på innsiden kan tyde på at min mor lånte den fra skolebiblioteket i sin ungdom (og heldigvis glemte å levere den tilbake). Den leser jeg hver eneste sommer, og det gjør meg ingenting at jeg vet hvem morderen er – det er noe ved Christie’s skrivemåte som gjør at historien bevarer spenningen likevel. I Norge kjenner vi til Harry Hole, Hanne Wilhelmsen og Varg Veum, men spør du meg om hvem som er min favoritt blant det motsatte kjønn – fiktiv eller virkelig, død eller levende – så er sjansen stor for at jeg svarer Poirot. Hercule Poirot. Han så først dagens lys i The Mysterious Affairs at Styles i 1920, og har vært med i hele 33 bøker og mer enn 50 korthistorier. Jeg har ennå ikke lest alle, men det skal jeg få gjort noe med i løpet av 2014.

Jeg har, som sikkert mange andre nordmenn med meg, hatt enorm stor glede av BBC sine sesonger av Poirot, som siden 1989 har gitt oss flere titalls strålende episoder. Hva er vel påskeferien uten deilig britisk krim på NRK, og for meg er det ingenting som topper en Agatha Christie-fortelling. Den britiske skuespilleren David Suchet er fantastisk i rollen som den noe eksentriske belgieren, og jeg forstår ham veldig godt da han nylig fortalte at det å spille inn den siste scenen som Poirot er det vanskeligste han har gjort i hele karrieren. Nå er det nemlig slutt på nye episoder. Hele tretten sesonger har det blitt, og alt skyldes den fantastiske fantasien og skrivetalentet til Agatha Christe.

Poirot er inspirerende på mange måter. Hans skarpe intellekt, plettfrie klesstil og observante blikk er blant tingene som gjør ham så fengslende i mine øyne, men best av alt er de små, selvforherligende kommentarene han kommer med innimellom, som: «They also say that Poirot is so intelligent he is scarcely human.» For en herlig arrogant selvtillit! Agatha Christie har tilsynelatende uttalt at Poirot var en «ego-centric creep», men så er det også det som gjør at han er så spennende å lese om også. Første episode fra siste sesong har allerede gått på NRK1, og de neste kommer i løpet av nyåret. Gjør du som meg, og nyt både bøkene og filmatiseringene. Da kan man saktens få både i pose og sekk