Frode Granhus har utgitt fem bøker de siste årene, de tre siste med stor suksess. Han skriver fra Nord-Norge, og nærheten til disse vakre områdene er viktige i skildringene.

Rampelyset, medaljens bakside

Frode Granhus ser på seg selv som en helt vanlig fyr, selv om det å skrive krimbøker nok skiller en ut fra mengden. Han trives lite godt i rampelyset, og higer ikke etter noen form for berømmelse.

– Den ”utadvendte delen” av forfatterskapet er medaljens bakside. Jeg er nok ikke den som trives best i rampelyset. Det er hyggelig å møte leseren, men festivaler, bokbad og lignende er ikke noe jeg higer etter.

Drømmer du om en bestselger, Frode?

– Tja, drømmer jeg om en bestselger? Både og. Jeg trives greit der jeg befinner meg nå. Jeg skriver bøker jeg selv ville ha likt å lese, bøker jeg får gode tilbakemeldinger på og som selger såpass bra at jeg har litt igjen for jobben. Men bestselger og konstant mediekjør/mas? Hmm.

Nært og kjært om Nord-Norge

Noe av det som gjør Granhus til en unik krimforfatter i et enormt landskap innen denne sjangeren, er hans klare kjærlighet og skildring av det nordnorske.

– Jeg skriver fra det landskapet som omgir meg, men forsøker bevisst å bruke naturen og naturkreftene til å skape en egen stemning i bøkene mine. Ofte er det snakk om en latent uhygge, og da er stupbratte fjell og trange fjordarmer til god hjelp. Lofoten har jo en eksotisk klang i både inn- og utland, og jeg tenker at jeg får litt gratis gjennom å skrive herfra. Samtidig er det viktig å balansere ting. Det må gjerne «lukte og smake» Lofoten av bøkene mine, men ikke for mye av det gode.

Ideene hans spinner gjerne også ut fra områdene han selv har vokst opp i, og som påvirker hvordan han skriver.

– Det begynner alltid med «noe» som jeg kjenner at det kan bli bok av. Kan ta STORMEN som eksempel. Ideen dukket opp da jeg kjørte forbi en liten holme med et bygg på. Min umiddelbare tanke var at der har det skjedd noe, i et så lite og lukket miljø. Da jeg senere bestemte meg for å skrive fra Reine, byttet jeg ut holmen med en avsidesliggende bygd som kun huser én fastboende. Så begynte jeg å spinne på tanken: hva har skjedd her?
Frode og Rino

Frode Granhus´ kriminalhelt, Rino Carlsen, er ikke den stereotypiske krimhelten. Det er også noe forfatteren selv har hatt mye fokus på.

– Jeg ville ha en annerledes politihelt uten å pøse på med veldige særtrekk. Det skulle være en person leseren i sitt stille sinn kunne nikke gjenkjennende til, og forhåpentligvis bli glad i etterhvert som bekjentskapet satte seg.

Men som så mange andre forfattere har han et nært forhold til den 80-talls elskende alenepappaen.

– Det kan vel ikke stikkes under en stol at jeg liker typen og at vi har noen fellestrekk. 80- tallet er fortsatt mitt favoritt-tiår mht. bla. musikksmak. Og ja, i sin tid kjørte jeg rundt i en turkis Volvo. Men der stopper vel også likhetstrekkene, håper jeg. Jeg ønsket meg en litt sårbar person som det er mulig å identifisere seg med. Rino er både innbilsk og flørtete, men aldri på en frastøtende måte. Man får i stedet litt vondt av ham.

Motivasjon i egen sjanger

Det finnes mange grunner til å skrive bøker. Noen er universelle, andre er personlige. Her er ikke Frode Granhus annerledes.

– Det handler vel om en grunnleggende lyst til å fortelle historier, gjerne historier som stikker seg litt ut i flommen av krimbøker. Jeg er mange ganger lei og sliten, og tenker at jeg skal innvilge meg noen måneders pause. Et par dager senere er jeg i gang igjen. Jeg skrev små historier allerede som liten gutt, så jeg har nok hatt historieformidling i meg lenge. Tenkte mer og mer på det fra 20 års alderen av, men trengte et «grip dagen spark» for endelig å sette i gang. Etter et tv-program som i grove trekk handlet om at man ikke måtte dø fra drømmene sine, satte jeg i gang.

Men historier er jo så mangt, så hvorfor krimsjangeren?

– Ganske enkelt fordi det er en sjanger jeg liker som leser. Jeg tror også at sjangeren, på tross av noen formelkrav, er åpen for det meste av det en måtte ønske. Jeg føler meg i liten grad bundet når jeg skriver. Det eneste jeg må holde fokus på er at teksten skal »treffe» og være spennende. Og så MÅ leseren sitte igjen med en skikkelig godfølelse når siste side er lest. Alle krimlesere vil bli lurt, men kun på den gode måten. Det skal være en løsning som ikke bare er uventet, men som får alle trådene til å falle på plass på en selvfølgelig måte (selv om det underveis skal være alt annet enn selvfølgelig). 95% av det jeg leser, er krim.

Bok nummer seks

For tiden jobber han med bok nummer seks om Rino Carlsen. Der har han jobbet hardt med et unikt og spennende plott.

– Nå holder jeg på med det som forhåpentligvis skal bli bok nummer seks. Jeg satte meg som mål å finne et plott som aldri har vært brukt før, og det tror jeg at jeg har lyktes med. Spørsmålet er om jeg har strukket strikken for langt. Vi får se.

Spennende blir det i hvert fall å følge Frode Granhus fremover. Han skriver levende, nært og ekte om et tidvis glemt område av Norge innen krimlitteraturen, og det er ingen tvil om at han slår et slag for slagkraftig nordnorsk krimlitteratur.